HVEM ER DET DU PRØVER Å IMPONERE?
Da jeg ble gravid for første gang, for snart 12 år siden,
hadde jeg et idol. Jeg bodde i Loppa i Finnmark og tilbrakte en del fritid
sammen med en fager, blond og langhåret frue der oppe. Hun var også tilflyttet
og vi som var sånne tilflyttere hang en del i lag. Bare fordi vi var
tilflyttere liksom, som om det gjorde oss til en egen rase lite egnet for
integrering. Men poenget er at hun var en sånn universalkvinne, en som har
uoverkommelige evner og krefter. En som gjør alt det alle andre bare drømmer om.
De to barna hennes poppet ut som om det var luftkuler, hun
gikk på toppturer på ski sammen med mannen og hans kompiser når hun var 6
måneder på vei, drakk et halvt glass av den peneste vin når hun lystet, med
puppen fritt ute i konstant ammeberedskap. Barna var med i fjell og fjære-
ingen ting kunne stoppe denne urkvinnen. Hun virket så fri, sterk og glad. Hun inviterte
stadig til de fineste fester med de flotteste retter. Det var hos henne jeg
smakte min første bit Morbier, og satt jeg barnevakt for hennes barn, gumlet jeg gjerne på et stykke Stilton og drakk de beste rødviner ved kjøkkenbordet, med snøfokket hvinende rundt hushjørnene i mørke kveldstimer. Hun var en sånn
som også hadde alle detaljer på stell. Jeg husker godt en vinterfest hun
arrangerte… Da jeg kom frem til inngangsdøren, skjenende på høye stiletthæler
mellom to meter høye snøgavler, sto de aller nydeligste gjennomsiktige lyskupler
på trappen. Disse hadde hun selvklart laget selv, av frossent vann med innkapslede rognebær som lyste opp inn
imellom de glitrende krystallene. I tillegg var damen dypt religiøs og hadde
verdiene på plass. Hun var magisk syntes jeg- en salig blanding av Synnøve
Solbakken, Mor Theresa, Nigella Lawson og Cecilie Skog. Et stort forbilde. Jeg tenkte at en sånn kvinne ville jeg også
være, jeg ville bli en mor som henne, like fri og sprudlende- men likevel dypt
forankret i noe eget.
gikk på toppturer på ski sammen med mannen og hans kompiser når hun var 6
måneder på vei, drakk et halvt glass av den peneste vin når hun lystet, med
puppen fritt ute i konstant ammeberedskap. Barna var med i fjell og fjære-
ingen ting kunne stoppe denne urkvinnen. Hun virket så fri, sterk og glad. Hun inviterte
stadig til de fineste fester med de flotteste retter. Det var hos henne jeg
smakte min første bit Morbier, og satt jeg barnevakt for hennes barn, gumlet jeg gjerne på et stykke Stilton og drakk de beste rødviner ved kjøkkenbordet, med snøfokket hvinende rundt hushjørnene i mørke kveldstimer. Hun var en sånn
som også hadde alle detaljer på stell. Jeg husker godt en vinterfest hun
arrangerte… Da jeg kom frem til inngangsdøren, skjenende på høye stiletthæler
mellom to meter høye snøgavler, sto de aller nydeligste gjennomsiktige lyskupler
på trappen. Disse hadde hun selvklart laget selv, av frossent vann med innkapslede rognebær som lyste opp inn
imellom de glitrende krystallene. I tillegg var damen dypt religiøs og hadde
verdiene på plass. Hun var magisk syntes jeg- en salig blanding av Synnøve
Solbakken, Mor Theresa, Nigella Lawson og Cecilie Skog. Et stort forbilde. Jeg tenkte at en sånn kvinne ville jeg også
være, jeg ville bli en mor som henne, like fri og sprudlende- men likevel dypt
forankret i noe eget.
Da min første meldte sin ankomst var det ingen luftkule som poppet
ut. Etter to dagers utmattende fødsel kom hun, ammingen gikk fint til hun var 3
måneder og derfra ble det lite av alt, både Stilton, morsmelk, lekre viner og
staselige selskap. Jeg forsøkte likevel, inviterte til hjemmelagde makiruller
og annet snaisent som ikke var helt vanlig på den tiden, dro i gang med en treretters nå og da. Forsøkte meg på en
light-versjon av selveste urkvinnen. Men jeg maktet simpelthen ikke å følge
opp.
ut. Etter to dagers utmattende fødsel kom hun, ammingen gikk fint til hun var 3
måneder og derfra ble det lite av alt, både Stilton, morsmelk, lekre viner og
staselige selskap. Jeg forsøkte likevel, inviterte til hjemmelagde makiruller
og annet snaisent som ikke var helt vanlig på den tiden, dro i gang med en treretters nå og da. Forsøkte meg på en
light-versjon av selveste urkvinnen. Men jeg maktet simpelthen ikke å følge
opp.
Hva var det jeg strevde etter og hvem var det jeg forsøkte å imponere? Meg selv? Det var
ingen av dem jeg kjente som forventet treretters servering annenhver helg. Eller
at jeg skulle finne opp det kulinariske kruttet for å gjøre andre glade hele
tiden. I alle fall ikke i
utgangspunktet. Hvilke krav var det jeg stilte til meg selv og hvorfor? Jeg
hadde et ideal, noen jeg så opp til og strebet etter å ligne. Det kan jo være fint det. Men det passet
ikke for meg. Jeg var ikke komfortabel i den rollen, det gjorde meg faktisk
bare stresset og mindre glad. Så jeg sluttet. Noen ble faktisk litt snurt etter
et par gode år med full oppdekning. Man skaper jo en forventning hos andre som du
plutselig ikke innfrir lenger. Og jeg skapte tross alt noen fantastiske
middager og fester der jeg samlet dem jeg brydde meg om og dem min mann brydde
seg om og dem som vi sammen brydde oss om. Men jeg fikk det ikke til i lengden.
Sånn ble det bare. Sånn er det fremdeles! Tidvis har jeg evig nok med å lage skikkelig kost til oss selv.
ingen av dem jeg kjente som forventet treretters servering annenhver helg. Eller
at jeg skulle finne opp det kulinariske kruttet for å gjøre andre glade hele
tiden. I alle fall ikke i
utgangspunktet. Hvilke krav var det jeg stilte til meg selv og hvorfor? Jeg
hadde et ideal, noen jeg så opp til og strebet etter å ligne. Det kan jo være fint det. Men det passet
ikke for meg. Jeg var ikke komfortabel i den rollen, det gjorde meg faktisk
bare stresset og mindre glad. Så jeg sluttet. Noen ble faktisk litt snurt etter
et par gode år med full oppdekning. Man skaper jo en forventning hos andre som du
plutselig ikke innfrir lenger. Og jeg skapte tross alt noen fantastiske
middager og fester der jeg samlet dem jeg brydde meg om og dem min mann brydde
seg om og dem som vi sammen brydde oss om. Men jeg fikk det ikke til i lengden.
Sånn ble det bare. Sånn er det fremdeles! Tidvis har jeg evig nok med å lage skikkelig kost til oss selv.
I dag inviterer jeg til selskap når jeg har energi
og har lyst, for dem som betyr mye for meg og som gir meg noe i en eller annen
form. Jeg gjør det fordi det gir meg glede og mening. Ikke fordi jeg skal
imponere meg selv eller andre. Jeg gjør det også utrolig sjeldent, fordi jeg hverken har tid,
råd eller overskudd i en hverdag full av jobb, mann, barn og fritidsaktiviteter. Det blir også ytterst sjeldent en treretters som krever timevis med forberedelser på kjøkkenet. Heller en stor selvlagd kraftgryte med masse godsaker i. Jeg gleder meg til den dagen jeg får overskudd til å gjøre de store sprell litt oftere og til den dagen jeg klarer
å gjøre det med ro og glede. For det er unektelig stas å skape noe magisk som
gjør andre glade, mette og fornøyde. Babettes Gjestebud. Men det er en tid for alt, i alle fall i
mitt liv.
Jeg hadde et poeng når jeg begynte å skrive her, men det har
ikke kommet til syne enda. Det egentlige poenget mitt i dag er å fortelle at ofte er det
enkleste, det beste.
ikke kommet til syne enda. Det egentlige poenget mitt i dag er å fortelle at ofte er det
enkleste, det beste.
Et av de beste måltid jeg har blitt invitert til,
fant sted nede i svingen hos min høne-kompis og hans frue. Jeg har noen sånne sære
hønsevenner, som også har høner i hagen. Vi møtes og har ytterst snevre samtaler. Vi satt ute og spiste en varm sommerdag. Et godt brød, et stykke ekte smør, et stykke god
prästost og en skål rørte blåbær. Alt var godt og enkelt. Ingen staffasje, ingen
tilløp til å forsøke å imponere meg, bare simpel/enkel husmannskost. Det var nydelig og helt sikkert like nydelig for de aller fleste andre også.
fant sted nede i svingen hos min høne-kompis og hans frue. Jeg har noen sånne sære
hønsevenner, som også har høner i hagen. Vi møtes og har ytterst snevre samtaler. Vi satt ute og spiste en varm sommerdag. Et godt brød, et stykke ekte smør, et stykke god
prästost og en skål rørte blåbær. Alt var godt og enkelt. Ingen staffasje, ingen
tilløp til å forsøke å imponere meg, bare simpel/enkel husmannskost. Det var nydelig og helt sikkert like nydelig for de aller fleste andre også.
Tradisjonsmat er nemlig sånn mat. Den er enkel, lettlagd,
som oftest aldeles nydelig og nærende. Jeg mener også at det fint kan serveres
til fest. En god langtidskoktgryte av elg eller urfe, sosakjøtt,
saltkjøtt og ertestuing, får i kål. Maten lager seg nærmest selv og du kan
servere den til hvem det skulle være både til hverdags og fest.
som oftest aldeles nydelig og nærende. Jeg mener også at det fint kan serveres
til fest. En god langtidskoktgryte av elg eller urfe, sosakjøtt,
saltkjøtt og ertestuing, får i kål. Maten lager seg nærmest selv og du kan
servere den til hvem det skulle være både til hverdags og fest.
Og dere, hun damen der oppe i Loppa, hun inviterte meg også
på hverdagsmiddager, ikke bare sånne storslagne. Hun kunne det også, skape små
gleder på en helt vanlig mandag. Uten vin og Stilton. Det varmet kanskje minst like mye. Det er der
jeg er i dag, at det jeg lager til oss, det kan også naboen spise- eller kongen
for den saks skyld. Det mestrer jeg uten høy puls og svette armhuler. Jeg tror
faktisk naboen vår enda husker med glede da hun kom inn i vårt hverdagsrot for å hente sin datter (som står opp ned på bildet) og
endte opp med å spise to skåler av en helt vanlig kraftsuppe etter jobb. Eller den
dagen jeg banket på hos den den andre naboen vår som fikk en skål med helt vanlig hansefrikasse
til middag, samme dag som Bølla ble til middag (jeg har bare gjort det en gang altså, en dag jeg hadde ånden, bruker ikke å vandre rundt på dørene til folk med middagsmat). Du kan lese om da Bølla ble til middag HER! Hva
med litt hverdagskraft i stedet, tenke at man kan lage dobbel porsjon av og til
,i tilfelle det dukker opp noen, eller at det alltid er litt middag til barna
sine venner som pluselig er på besøk.?Blir det noe til overs er det bare å spise til kvelds
eller spare til en senere middag.
på hverdagsmiddager, ikke bare sånne storslagne. Hun kunne det også, skape små
gleder på en helt vanlig mandag. Uten vin og Stilton. Det varmet kanskje minst like mye. Det er der
jeg er i dag, at det jeg lager til oss, det kan også naboen spise- eller kongen
for den saks skyld. Det mestrer jeg uten høy puls og svette armhuler. Jeg tror
faktisk naboen vår enda husker med glede da hun kom inn i vårt hverdagsrot for å hente sin datter (som står opp ned på bildet) og
endte opp med å spise to skåler av en helt vanlig kraftsuppe etter jobb. Eller den
dagen jeg banket på hos den den andre naboen vår som fikk en skål med helt vanlig hansefrikasse
til middag, samme dag som Bølla ble til middag (jeg har bare gjort det en gang altså, en dag jeg hadde ånden, bruker ikke å vandre rundt på dørene til folk med middagsmat). Du kan lese om da Bølla ble til middag HER! Hva
med litt hverdagskraft i stedet, tenke at man kan lage dobbel porsjon av og til
,i tilfelle det dukker opp noen, eller at det alltid er litt middag til barna
sine venner som pluselig er på besøk.?Blir det noe til overs er det bare å spise til kvelds
eller spare til en senere middag.
Sånn helt til sist så har jeg ikke snakket med denne urkvinnen på ti år. Da vi begge flyttet fra Loppa så var det ikke noe som var sterkt nok mellom oss til at vi holdt kontakten. Men jeg er sikker på at hun er akkurat like fantastisk enda et sted der ute i verden- hun var i alle fall med på å gjøre min tid der oppe i det ytterste forblåste og fascinerende nord til noe helt spesielt. Det gjorde hun helt uten å forsøke å imponere noen som helst.
