HVA GJØR MAN MED KRESNE BARN OG TILVENNING AV NYE SMAKER? MINE BESTE TIPS!
Jeg får stadig spørsmål om hvordan jeg får barna mine til å spise så sunt. For å gjøre det helt klart,
I hjemmet er det foreldrene som er sjefer. I alle fall over maten. Bor du sammen med noen som trenerer dine forsøk på å leve sunt og næringsrikt så er det en ting å gjøre: Stram opp vedkommende med myndig (les: ikke skingrende) røst!
Jeg mener ikke at barn skal lide seg gjennom ekle måltid fordi de på død og liv skal være sunne. Det finnes heldigvis et vell av nydelig og velsmakende tradisjonsmat som alle kan like. For å vise hva jeg mener så kan vi snakke om får i kål. I vårt hus elsker alle får i kål, bortsett fra eldstemor. Hun fikk et oppkastende illebefinnende i fjor høst etter et overdådig inntak av får i kål. Siden den gang har hun ikke taklet smaken av får i kål. Heller ikke lammeskank, lammestek, lammelår eller annet ferskt kjøtt av lam. Pinnekjøtt og fenalår blir noe annet for damen. Men hun spiser tappert litt. Jeg står ikke og hamrer og tvinger, men kan finne på å snakke med patos om middagen i morgen som hun vil ELSKE, at det er viktig å få i seg godt med proteiner og at hun bør spise litt for å venne seg til smaken igjen, fordi vi alltid kommer til å spise får i kål og at hun kommer til å måtte spise det ute i verden. Så snakker jeg om bestefar som ikke spiste pizza på mange år på grunn av et tilsvarende illebefinnende, men at han nå elsker pizza igjen. Sånn holder vi på, ingen alternativer, ingen dilling utover litt god-snakking.
Den maten som står på bordet, den står på bordet og jeg minner også barna på at det blir noen timer til neste måltid slik at det kan være smart å spise av ren fornuft. Nekter de og ellers er friske, så kan de godt kjenne på litt sultfølelse. Det er ikke farlig!
Apropos god-snakking. Ikke snakk alt for mye! For mye snakk = mas. MAS = DØVE ØRER
Ofte er det mer enn nok å tydelig si at dette er maten vi har nå, prøv å spis litt og skift fokus, se en annen vei, nyt din egen mat, snakk med et av de andre barna om du har det eller se ut i luften, snakk om noe annet enn maten. Plutselig vil du oppleve at maten er spist opp, kanskje nettopp fordi fokuset på maten forsvant og barnet spiste fordi det var sultent, ikke fordi det syntes det var veldig godt eller veldig vondt.
Løsningen på svaret er altså dette: Tålmodighet, standhaftighet og stoisk ro- egenskaper vi ikke lærer for mye om i vårt hektiske samfunn. Jeg har jobbet en del med å skaffe meg mer av disse begrensede egenskapene i meg selv. Stå i det, ta livet med ro og alt ordner seg om en uke eller ett par år ;-).
