DEN TREDJE VEIEN

Av Susanne Sundfør og Gry Hammer

Den offentlige debatten om klimaendringene ender ofte i oppfordringer om å slutte å spise kjøtt. Hvor kommer denne feilinformasjonen fra, og hvordan har vi endt opp med å fokusere på ku i stedet for for eksempel olje? Vi ser en vinkling på klimaproblemene som viser to veier; kutt ut kjøtt og redd klimaet, eller fortsett å fråtse og forvent verdens undergang. Hva om det finnes en tredje vei, hvor våre husdyr bidrar til å reversere klimaproblemene?

Feilinformasjonen som ligger til grunn for idéen om at all kjøttproduksjon er klimafiendtlig, kommer fra en FN-rapport som først ble utgitt i 2006 med navnet Livestock’s Long Shadow. I boka Sacred Cow, skrevet av kostholdsekspert Diana Rodgers og biokjemiker Robb Wolf, kritiserer de studien for dens feilaktige framstilling av kjøttindustrien som den største bidragsyteren til klimaendringene. Utslipp fra kjøttindustrien ble målt i absolutt alle ledd i produksjonen, mens transportindustrien ble bare målt i forhold til bruken av transportmidlene, og ikke de massive utslippene som er involvert i å faktisk produsere kjøretøy. Men viktigst av alt er at store deler av utslippet i kjøttindustrien ikke er karbondioksid, men naturlig forekommende metanutslipp fra husdyr. Forfatterne hevder at metan oppfører seg annerledes enn karbondioksid i atmosfæren, og omdannes til vann og karbondioksid som faller ned på jorda igjen og blir til næring for planter, som så lagres i jorda. Karbondioksid fra fossile kilder, derimot, forblir i atmosfæren i tusenvis av år. Hvordan kan et kjemisk kretsløp mellom drøvtyggere og atmosfære, et kretsløp som har eksistert i millioner av år, bli sammenlignet med utslipp fra den fossile industrien? 

Er det ikke mistenkelig at vi nå overfører klimaansvaret til forbrukere og dyr i stedet for til en industri som forvalter olje, gass og kull, og som aldri skulle vært utvunnet fra jorda i utgangspunktet? I tillegg finnes det oppdatert data på luftforurensing som tegner et mindre flatterende bilde av energi- og transportindustrien enn tidligere. Media, sosiale medier og den offentlige debatten låser oss i et moralsk skuespill hvor det å spise kjøtt blir sett på som forkastelig og helsefarlig, når faktum er at kjøtt kan være en viktig brikke i løsningen på klimaproblemene og våre mange livsstilssykdommer.

Det er en ny og voksende bevegelse blant klimaforkjempere, bønder og forbrukere som oppfordrer til en helomvending av jordbruket. Det kalles regenerativt landbruk, og går ut på å behandle jordsmonnet som en del av et større kretsløp, noe det nettopp er. Vi har et inntrykk av at jord må tilføres kunstgjødsel, kjemiske insektsmidler og andre plantevernmidler for å gi oss de avlingene vi trenger for å kunne livnære en overbefolket klode. Men dette er omdiskutert og vil uansett ikke fungere i lengden. Vårt forbrukersamfunn velger kvantitet over kvalitet, og må leve med konsekvensene av det. 

La oss ta et eksempel: I store deler av verden, inkludert Norge, bruker bønder Roundup, et ugressmiddel som inneholder glyfosat. Glyfosat er klassifisert som et sannsynlig karsinogen i The Lancet Oncology, en av verdens mest respekterte medisinske journaler. Stoffet hindrer kroppen i å bryte ned giftstoffer, og fører til inflammasjon på cellenivå. Det er også antibiotisk og påvirker tarmfloraen vår negativt. Hvis det kan gjøre så mye skade på menneskekroppen, hva gjør den da med plantene og organismene i jorda?  Ved bruk av de nevnte kjemikalier dør store deler av de levende organismene som gir næring til plantene vi spiser. Til slutt blir jorda livløs og verdiløs, kretsløp ødelagt, arter utryddet, og ikke minst, karbondioksid fra jordsmonnet slippes ut i atmosfæren.

Ved å bruke jordbruksmetoder hvor jorda ikke pløyes, kombinert med gjødsel og nedtråkking fra nettopp husdyr, satt i system, så vil jordsmonnet ikke bare bli fruktbart igjen, men også binde karbon. Dette gir oss en enorm mulighet til å kunne reversere skadene som er påført dyr og natur gjennom det industrialiserte jordbruket (det må også legges til at selskaper som produserer kunstgjødsel har gitt oss feil tall på metanutslipp fra fabrikkene deres, noe en ny studie gjennomført i USA peker på – nok et godt argument for å bevege oss vekk fra konvensjonelt jordbruk). Jorderosjon er en oversett klimakatastrofe, men i motsetning til andre klimaendringer er den også mulig å reversere. 

Hvorfor fokuseres ikke dette på i klimakampen? Kanskje fordi det er mye enklere å skylde på forbrukeren, bonden og noe så betent som å spise kjøtt? Kanskje fordi jordbruket, sett i internasjonal sammenheng, styres av selskaper som ønsker at vi hovedsakelig skal spise korn og vegetabilske oljer? Kanskje fordi vi har blitt fortalt at kjøtt er skadelig og gir oss kreft og hjerteproblemer? Kan det være at meningsytringer får rotfeste i brede lag av samfunnet og dermed blir allmenngyldige, uten at vi tenker over om det faktisk kan være slik? Dette skjedde for eksempel med mettet fett, hvor en mangelfull studie på slutten av 60-tallet var enerådende i 40 år, helt til en metastudie viste at det ikke var noen sammenheng mellom mettet fett og hjertesykdom. Mettet fett får vi hovedsakelig fra animalske kilder. Fremdeles er denne feilslutningen gjenspeilet i statens kostholdsråd.

Det er sunt å spise kjøtt. Vi trenger jern, sunt fett og fettløselige vitaminer som A, D, E og K for å fungere optimalt. Kjøtt, innmat og fett fra gressbeitende dyr er spesielt rike på disse næringsstoffene. Siden 50-tallet har vi blitt oppfordret til å kutte ned på mettet fett (som det finnes mye av i kjøtt), og fett generelt. Å kompensere dette tapet med å spise vegetabilske oljer og karbohydrater fra hovedsakelig korn blir veldig rart, da de aldri vil erstatte de animalske kildene til næring. Animalske produkter er også ernæringsmessig viktig for barn, gravide og ammende. Men Helsedirektoratet ser ikke noe problem med at kvinner gjennomfører graviditet og oppdrar barn på et vegansk kosthold. Hvordan kan det ha seg at både helsemyndigheter og folk flest er så skeptiske til å spise det som åpenbart er best for oss? Dreier det seg bare om klimadebatt og feilinformasjon om optimalt kosthold fra etterkrigstidens forskning, eller finnes det et lengre historisk perspektiv på disse holdningene?

Helt siden jordbrukssamfunnet oppstod som et resultat av at menneskene valgte å bosette seg i byer og dyrke tilliggende mark, har konsumet av korn erstattet mye av den animalske maten. I et historisk lys kan vi se flere interessante mønstre: Antropolog James C. Scott skriver i sin bok Against the Grain at “barbarene”, som de ble kalt av romerne, altså folk som levde utenfor den romerske sivilisasjonen, ble kritisert for deres lavmålte kjøttkonsum mot de “sivilisertes” kornkonsum. Dette er propaganda som vi også ser i andre tidlige sivilisasjoner, som den kinesiske stat mot de statsløse. Det er enklere å styre en stat på korn – det er lettere å konfiskere, kontrollere og konsentrere både avlingen og innbyggeren. Men “barbarene» levde mye bedre og sunnere enn innbyggerne i de tidligste statene, uten mangel- eller livsstilssykdommer. Det finnes fortsatt tradisjonelle samfunn som lever utenfor den moderne sivilisasjonen, hvor de praktiserer en livsstil tilnærmet jegere og sankere. Fellestrekket er at så lenge de holder seg til sine tradisjonelle kosthold, ofte basert på en blanding av animalske og plantebaserte produkter, bevarer de også en god helse. Men med en gang de går over til et moderne kosthold, hvor de blir rådet til å begrense kjøttkonsumet, erstatte mettet fett med flerumettet fett og øke kornkonsumet, så får de mangelsykdommer som defineres som moderne livsstilssykdommer.

Samtidig som vi i “siviliserte” samfunn har lært at kjøtt er farlig, syndig og miljøfiendtlig, har jordbruket gått fra vekselbruk til monodrift. Det vil si at vi har beveget oss fra et jordbruk der en variasjon av avlinger kombineres med husdyrhold, noe som gir større autonomi til bøndene, og til større areal der én art dyrkes på store områder, noe som gagner noen få korporasjoner og menneskene på toppen av samfunnsstigen. Dette skjer i dag og har vært rådende gjennom sivilisasjonens historie . Klimaaktivisten Vandana Shiva hevder at i India promoterer utenlandske giganter som Monsanto (nå Bayer) overgang fra vekselbruk til monokultur i et forsøk på å kontrollere avlingene. Å sentralisere jordbruk er å ta makten vekk fra lokalsamfunnene, og det er lokalsamfunnene som må leve med konsekvensene av et jordbruk som ødelegger jordsmonnet. 

Vår forherligelse av kornet og vår svartmaling av kjøtt er altså et produkt av jordbruksrevolusjonen, som startet for 12000 år siden, hvor vi systematisk har ødelagt verdens jordsmonn med pløying, monokultur og andre destruktive jordbruksmetoder, og samtidig ødelagt våre kropper med usunt kosthold. Det fører til hierarkiske matsystemer, hvor de på bunnen av samfunnet lider av mangelsykdommer, mens de på toppen nyter livet med kaviar og brissel på dyre restauranter, har høy utdannelse, for eksempel innen medisin, og fremmer et kosthold basert på grove kornprodukter og minst mulig animalsk mat. Det handler ikke om sunnhet og bærekraft, det handler om politikk og vekstmantraet i en verden styrt av markedsliberalistiske krefter. 

Til tross for vårt ståsted om viktigheten av å spise et kosthold som inneholder kjøtt og melkeprodukter, og vår kunnskap om dette i et helsemessig og historisk perspektiv, er vi enige i at et stort problem med den norske kjøttindustrien er soya som gis til norske husdyr i konvensjonell kjøttindustri. Norske bønder kjøper bønner dyrket i monokulturer i Brasil. Dette ødelegger jordsmonnet og artsmangfoldet, og føyer seg inn i en destruktiv forvaltning av ressursene våre. Det hersker ingen tvil om at konvensjonell kjøttproduksjon bidrar svært negativt til klimaet, og vi forstår miljøbevisste forbrukere som fronter et plantebasert kosthold i protest mot disse metodene. Men, er den beste løsningen å gi opp kjøtt, en vesentlig del av kostholdet og næringsgrunnlaget vårt, i kampen mot  dyremishandling og klimaendringer? 

Vi beundrer veganeres og vegetarianeres innsats i å stoppe dyremishandlingen for å redde klimaet, og vi ønsker alle en sunn jordklode for fremtidens generasjoner. Men vi er uenige i at husdyrproduksjonen skal opphøre til fordel for plantekost, spesielt når det finnes en løsning som bedre ivaretar biotopene, jordsmonnet, dyrevelferd og vår helse. Vi synes at alle fortjener å bli informert om samtlige metoder som kan gjøre kloden til et bedre levested for verdens organismer, og dessverre bidrar ikke media i Norge mye til det. 

Et kosthold uten kjøtt eller animalske produkter betyr at vi mister de mest biotilgjengelige kildene til grunnleggende næringsstoffer som kroppen vår trenger, og man må derfor kompensere med å spise mer grønnsaker, bønner, frø, nøtter og korn, noe som kan være svært belastende på kroppen. Det er dessverre også slik at et plantebasert kosthold ikke er velegnet for alle mennesker. Mange har erfart at et plantebasert kosthold kan føre til mangelsykdommer som igjen kan lede til livsstilssykdommer. Man må være svært kunnskapsrik og bevisst for å kunne klare å ernære seg vel på vegetabilske matemner alene, og kanskje selv da vil det ikke være nok. Det finnes dessverre mange eksempler på dette, inkludert Hammer, en av artikkelforfatterne, med sine 20 år som vegetarianer. En dyrekjøpt erfaring.

Velger vi å møte klimaproblemene med å gå bort fra husdyrproduksjon, så vil det norske klimaet gjøre oss enda mer avhengig av import av mat fra bønder i utviklingsland. Bønder som har gitt opp å fø sin egen familie og lokalbefolkning, og har sett seg nødt til å bli med i et internasjonalt og ofte skruppelløst matsystem som ivaretar maktstrukturene i samfunnet. Mat som dyrkes på andre siden av jorda, av fattige mennesker, blir transportert til Vesten for å fø en befolkning som kaster en tredjedel av maten sin. Hvordan gir dette mening? 

Hvorfor kan vi ikke se etter naturlige løsninger som å la flokkdyr som rein, sau, geit og ku beite på utmark i Norge, områder som ikke er egnet til å dyrke korn eller grønnsaker? På den måten utnyttes våre egne naturressurser og gir oss mat vi kan spise, nemlig kjøtt og melkeprodukter – noe av det sunneste og mest næringsrike vi har, så fremt dyra blir fôret på gress og ikke soya. I tillegg blir utmark naturlig gjødslet og trampet ned, noe som stimulerer til sterkere vegetasjon og et robust jordsmonn. På grunn av industrialiseringen av husdyrene våre er Norge i dag like gjengrodd som det var i kjølevannet av svartedauden, men i stedet for å la dyrene beite og rydde opp, velger vi å slutte å spise kjøtt, og venter på de tropiske grønnsakene og fruktene fra den andre siden av verden, fordi transportindustrien er ingenting i forhold til rap fra ei ku! 

Dersom vi fokuserer på å ta vare på jordsmonnet gjennom regenerativt jordbruk og husdyrhold, vil vi få all den mat som jordas befolkning behøver. Over to tredjedeler av verdens landbruksareal er gras, altså beiteareal som ikke kan brukes til annen matproduksjon. Beitende dyr er en nøkkelfaktor for å unngå sult, så fremt dyra faktisk beiter og ikke må konkurrere med menneskene om maten. Bonusen blir at vi binder karbonet i jorda igjen! Norge egner seg i særklasse til husdyrhold, siden så mye av naturen vår passer til beite og så lite passer til dyrking av planter. La oss ta til fornuft og støtte norske bønder som satser økologisk, biodynamisk eller regenerativt, gi oss selv muligheten til å spise mat som gir oss de mest grunnleggende næringsstoffene vi trenger for å holde oss friske. La oss begynne å se på klimaproblemene som en helhet, ikke stykkevis og delt, slik media, våre politikere og ulike interesseorganisasjoner ønsker at vi  skal gjøre. Det finnes en tredje og klokere vei.

Del gjerne denne artikkelen!